Dette er ment å være en presentasjon av den første kommersielle Android-baserte telefonen, HTC Dream (også kjent som T-Mobile G1 og Google Android Developer Phone).
I stedet for bare å liste opp egenskaper, så har jeg skrevet om min bruk av telefonen gjennom en relativt normal dag (ikke helt uten inspirasjon fra en tilsvarende iPhone-artikkel på dinside.no forleden). Samtlige applikasjoner jeg refererer til har jeg installert på min telefon, ingen av dem koster penger (men jeg har donert et par titalls dollar til noen av utviklerne), og jeg bruker altså alle sammen omtrent så jevnlig som det framkommer her. Jeg har hatt masse andre programmer installert også, men fjerner titt og ofte både de det viser seg at jeg ikke bruker, og selvsagt de som viser seg å ikke fungere skikkelig. Alle skjermbildene er også tatt fra min telefon.
Jeg kjøpte forøvrig min telefon fra en selger på eBay i begynnelsen av november 2008; han var en lang og tro T-Mobile-kunde og hadde derfor fått unlock-kode direkte fra T-Mobile slik at han (og dermed jeg) kunne bruke telefonen med andre SIM-kort enn T-Mobile sine.
Telefonen forble ikke umodifisert lenge, ved hjelp av guruen JesusFreke på xda-developers.com er den i dag en krysning mellom ADP og G1 med det beste fra begge (litt ekstra programvare fra G1, fjernet alle T-Mobile-programmer, og root-rettigheter).
Dagen starter litt for tidlig av at jeg våkner og frykter det allerede er morgen – men så ser jeg det duse lyset fra skjermen på min Android som forteller meg at klokken bare er 03:40, takket være gratisprogrammet Bedside.
Etter noen timer med mer søvn blir jeg vekket av min Androids innebygde Alarm Clock – jeg kunne ha valgt en mer funksjonsrik alarmklokke fra de mange som tilbys gjennom Market, men her har jeg vært pragmatisk og synes standardapplikasjonen duger – den har støtte for flere alarmtidspunkter gjennom uken, selvsagt med valgfri repetisjon. Men ikke MP3-støtte, da måtte jeg velge en av de andre (som jeg kanskje gjør en av dagene). Det skulle ikke forundre meg om det ikke også finnes en alarmklokke som kan vekke meg med en lydstream fra internett, dette skal jeg sjekke ved en senere anledning (kommentér gjerne om du har erfaring med en funksjonsrik alarmklokke for Android).
Mens jeg sakte våkner til liv, sjekker jeg både privatmail (gmail for domains) og jobbmail (Zimbra) ved hjelp av K9, den for øyeblikket beste epostklienten spør du meg. Full IMAP-støtte (men mangler foreløpig Idle, kan likevel sjekke epost hvert 2. minutt), og for de som ønsker det også støtte for POP3 og Exchange (uten at jeg har testet dette). Med det uttrekkbare tastaturet kan jeg relativt raskt og smertefritt sende avgårde svar på de mest presserende meldingene.
Deretter er det tid for å sjekke værvarselet – og hva er vel bedre for nasjonalfølelsen enn å bruke den helt ferske yr.no-klienten?
Før jeg gjør meg klar til avreise konstaterer jeg at DoggCatcher i løpet av natten har hentet ned oppdaterte podcasts via mitt trådløse nettverk hjemme (DoggCatcher er konfigurert til kun å hente ned podcasts når den har wifi-tilgang for ikke å bruke dyrebare MB over 3G), disse lagres til 8GB-minnekortet (soon to be oppgradert til 16GB).
Et raskt blikk på kalenderen gir meg en idé om hvordan dagen (og de neste dagene) vil se ut – både min jobbkalender (fra Zimbra) og min privatkalender (Google) er synlig sammen med værvarsel, norske merkedager, og andre mer eller mindre nyttige tjenester jeg har abonnert på gjennom Google Calendar.
Med noe møtevirksomhet i vente vurderer jeg å skifte til mitt fulladede superkapasitetsbatteri som riktignok gjør telefonen litt tykkere, men som gjør at jeg bekymringsløst kan kjøre wifi, Bluetooth, GPS og hyppig epostsjekking gjennom hele dagen (faktisk flere dager) uten at batteriet blir tømt. Men jeg dropper det, da jeg allerede fra eBay har kjøpt et batteri med merkbart mer kapasitet enn originalbatteriet uten at det er noe større.
Med gårsdagens podcast-utgave av Radioresepsjonen i øret, drar jeg fingeren fra venstre til høyre på Android-skjermen, og svitsjer dermed over til min venstre “desktop”. Der har jeg liggende en knapp som tar meg direkte til Trafikantens sanntidssøk som raskt forteller meg at bussen er 3 minutter unna. På tide å sette opp dampen.
Jeg har ikke før satt meg på bussen, før et lite blipp forteller meg at jeg har en innkommende chat via Google Talk som aksesseres gjennom den innebygde IM-klienten. Avklaringer rundt kveldens innebandy blir raskt ordnet opp i, før jeg skifter over til Jabiru som gir meg direkte chat-tilgang til jobben sitt interne Jabber-nettverk. En “er på jobb om 30 minutter”-melding sendes avgårde til en kollega, som “ok”-er tilbake i løpet av 2 sekunder.
Etter noen minutters avslapning tar jeg fram telefonen igjen. Uten å åpne tastaturet klikke
r jeg på min kommunikasjonsmappe (jeg har sortert desktop’en ved å opprette mapper der jeg samler ikonene, bortsett fra noen veldig viktige som får leve utenfor mappene), der jeg finner ikonet for Star Contact (jeg har siden funnet ut at StarContact har blitt så nyttig at det har fått sin egen plass på selve desktop’en, se bildet til høyre). Et raskt søk med onscreen-tastaturet, og jeg finner riktig person. Jeg ringer ham, og Radioresepsjonen stanses. Jeg har selvsagt kjøpt en rimelig handsfree-løsning fra eBay der jeg kan koble til mine egne in-ear-høretelefoner etter mikrofonen, og behøver verken å heve stemmen eller øke volumet for å føre en normal samtale ombord i 23-bussen.
Så er det å oppdatere seg litt på nyhetsbildet; til det bruker jeg nettleseren Steel som jeg foretrekker framfor både standard-browseren og Opera Mini. Med Steel kan jeg raskt zoome ut og inn på siden ved hjelp av en intuitiv, halvsirkel-formet on-screen funksjon som forøvrig kommer i Cupcake-oppdateringen som en fullsirkel-funksjon ikke helt ulikt iPod sitt navigeringshjul. I og med at jeg har en såkalt Root-versjon av Android har jeg også aktivt en automatisk portrait/landscape-funksjon som gir meg portrett/landskap-view basert på hvordan jeg holder telefonen – og denne funksjonen gjelder for alle applikasjoner (men akkurat når det gjelder Steel så mener jeg å huske at den har sin innebygde detektor som gjør at man får automatisk landscape/portrait selv uten root-tilgang).
Bussen tråkler seg gjennom morgenkøen, og vi passerer en Aston Martin. Jeg starter opp SnapPhoto som jeg bruker i stedet for den innebygde fotoapplikasjonen, og tar e
t bilde med 3,2MP-kameraet. Så åpner jeg Lolcat Builder og legger inn en artig kommentar på selve bildet før jeg MMS’er det avgårde til en kompis.
Framme på kontoret må Radioresepsjonen vike plassen for Last.fm (men det skal sies at Last.fm antakelig er på vei ut etter de siste nyhetene om at folk utenfor USA må begynne å betale for tilgang). Jeg har en halvtime til første møte, og kobler telefonen via en standard mini-USB-kabel til min PC (dette gjør dessverre at også Last.fm må vente litt – HTC vil nemlig at høretelefoner skal kobles gjennom USB-porten og har ikke fått med seg at en separat, standard minijack hadde vært en hyggelig gest mot kundene), får opp spørsmål på telefonskjermen om jeg ønsker å mount’e opp telefonen, bekrefter, og kopierer en del bilder fra telefonens minnekort over på PC-en – samtidig som at telefonbatteriet ‘toppes opp’.
På vei til møtet tar jeg en rask titt på Quote Pro som viser oppgang på Oslo børs og også positive tall for mine aksjer, men for en som har sittet med aksjer i et par år må det nok mer til før sjampisen kan sprettes…
De andre møtedeltakerne har etterhvert blitt vant til at jeg skriver touch på telefonen underveis; de vet at det ikke er SMS’er jeg sender, men at jeg faktisk tar notater med programmet AK Notepad.
Midtveis popper TooDo opp med en påminnelse om at jeg har påtatt meg å oppdatere et produktark i løpet av dagen. Snooze.
Så har jeg plutselig hele 4 minutter til neste møte, og jeg benytter anledningen til å scanne raskt igjennom Twitter-feed’ene jeg abonnerer på, i Twidroid. Nå begynner det å bli mange uker siden jeg sist faktisk postet noe på Twitter, og også Statusinator får stort sett være i fred da jeg ikke har noe behov for å oppdatere min Facebook-status særlig ofte heller. Riktignok kjører Tweetabouts i bakgrunnen og oppdaterer min Tweeter-profil med hvor jeg befinner meg, så sånn sett ser det kanskje ut som at jeg faktisk oppdaterer selv, men det gjør jeg altså stort sett ikke…
Etter Yet Another møte er det tid for lunsj, og for å virkelig la tankene fare starter jeg først den innebygde YouTube-klienten som gir meg overraskende bra videokvalitet i “widescreen”(rekker å se et par nye Will Ferrell-klipp; hysterisk!), før jeg slapper av og spiser knekkebrød mens jeg streamer NRK Alltid Nyheter gjennom StreamFurious (jeg er altså nå hele tiden innenfor jobbens wifi-dekning, hvis ikke hadde jeg ikke valgt å streame verken lyd eller video da det fort blir dyrt).
I innkurven på pulten min får jeg øye på en mobiltelefonregning jeg må attestere, og jeg starter derfor opp Phonalyzr som raskt gir meg en oversikt over hvem jeg har ringt mest til i minutter og antall samtaler, en grafisk visning av fordelingen mottatte vs. tapte anrop, utgående vs. innkommende samtaler, og mye mer.
Når jeg endelig er klar for å reise fra jobb konstaterer jeg at DoggCatcher igjen har hentet ned dagens Radioresepsjonen-podcast, som dermed blir min følgesvenn hjemover.
Bussturen hjem forløper relativt uproblematisk, men underveis får jeg plutselig et innfall om at jeg lenge har lovet meg selv å finne ut hva Scientologi-kirken egentlig står for. Fram med telefonen, og uten å dra ut tastaturet trykker jeg på ikonet for Google Voice Search og sier “scientology” inn i mikrofonen. Etter to sekunders tolkning får jeg helt korrekt opp masse Google-treff på scientologi-kirken og kan klikke meg inn og lese til øyet blir stort og vått.
Etter en kjapp klesskift hjemme hiver jeg meg i bilen for å kjøre til innebandytrening.
Telefonen setter jeg i en liten universalholder jeg kjøpte for $15 på eBay, som er festet i den ene friskluftventilen (liker ikke de lange sugekopp-armene, og magnetløsningene holder ikke om man kjører litt ‘aktivt’… Nå skal det sies at også friskluftventil-patentet ikke er helt 100% men jeg skal ihvertfall gi den litt mer tid og kanskje også se om jeg kan optimalisere festet litt). Den kobler seg raskt opp mot bilens stereoanlegg via Bluetooth slik at jeg har full handsfree over bilens høyttalere og en diskrét plassert mikrofon over bakspeilet. Avansert DSP-teknologi gjør at dette er den handsfree-løsningen som gir desidert best lyd for meg og ikke minst den i andre enden, av alle jeg har testet gjennom årenes løp. Et problem er at jeg ikke har 100% kontroll over telefonens kontakter slik at jeg ikke kan bruke stereoanlegget til å bla/søke meg fram til en kontakt, men det regner jeg med blir bedre ved den kommende store Android-oppdateringen – som også vil inkludere A2DP-støtte slik at jeg da faktisk kan stream’e lyd fra telefonen til bilstereoen (Radioresepsjonens podkast er en naturlig kandidat…)
For å briefe litt for meg selv(!) starter jeg en litt kul applikasjon som gir meg et “horisont-instrument” slik som man har i fly, og som faktisk gir utslag når man svinger litt hardt… Moro.
Men jeg blir fort lei av den, og velger i stedet Andnav2 som er en betaversjon av en full navigasjonspakke med kart (basert på åpne standarder/løsninger, og som derfor øker raskt i nøyaktighet og detaljrikdom) og stemmestyring på mange språk.
Om jeg er usikker på GPS-dekningen kan jeg svitsje over til GPSstatus som gir en svært detaljert, grafisk oversikt over satelittene jeg er tilknyttet, signalstyrkene på hver av disse, hvor de befinner seg i forhold til meg, pluss masse annen info hentet blant annet fra aksellerometeret (g-kraft, m.m.!)
Jeg har lyst til å nevne et par andre applikasjoner også som imponerer meg litt:
Tether for Root
Et “bruk mobilen som modem”-program, men med en artig vri. I stedet for at du bruker Bluetooth mellom PC og mobilen, så gjør den om mobilens Wifi-antenne til et aksesspunkt. Helt genialt. Fyr opp programmet, og så er det bare å la PC-en koble seg til aksesspunktet “grenness_android” eller hva du velger å kalle telefon-aksesspunktet. Og visp! er du på 3G-nett med PC-en!
CommBattle
Et spill jeg egentlig ikke har testet ordentlig ennå, men det bruker GPS’en og satelittbildet fra Google Maps som ‘brett’ der du skal finne og skyte ‘cyberbots’.
Google Maps m/StreetView
Mener kanskje denne finnes for andre mobilplattformer også (iPhone?), men her kan du altså begynne med Google Maps, og så zoom’e deg ned på gatenivå og der gå over til et 360-graders bildenivå (dersom det finnes – mye å se på i USA, kommer sakte men sikkert i Europa). Det morsomme er at den bruker telefonens gyrokompass slik at om du holder telefonen loddrett rett ut foran ansiktet og for eksempel ser nedover Times Square i New York, og så snur deg mot venstre eller høyre, eller retter telefonen oppover mot skyskraperne eller nedover mot kumlokkene, så ‘ser’ du det på skjermen! Klikk her så ser du en youtube-video av dette.
Det er sikkert mange andre applikasjoner jeg ikke har testet, eller har testet for lenge siden men som jeg bør ta en ny titt på.
Men de jeg nevner i denne artikkelen er altså de jeg bruker daglig for øyeblikket.
.
I can’t promise that I have the solutions for all, but hopefully others can chip in with their tricks, workarounds and hopefully positive results.
